I dette synet er det flere budskap som får lyde: Det evige evangeliet forkynnes for hele jorden; skjøgekirken Babylons fall ropes ut; og et knusende domsbudskap erklæres over enhver som tar imot Dyrets tegn. Det tales om en evig pine i fortapelsens ild. Men de som dør i Herren skal være salige!

Bilde: Unsplash

Mens Jesu etterfølgere "ikke har gjort seg urene med kvinner", står det her om at Babylon den store "har skjenket alle folkeslag med vredens vin fra sitt horeri".

I dette synet møter vi tre engler. Her framstår de som budbærere. De bringer fram tre budskap fra Gud som henger sammen med hverandre og danner et samlet budskapet. Dette budskapet kommer til oss i forlengelsen av det budskapet vi alt har hørt om at ved historiens ende skal fienden, Djevelen, få stor makt i kraft av et antikristelig rike. 

Første budskap: Evangeliet lyder fremdeles

Med den første engelen hører vi om at det forkynnes "et evig evangelium" for de som bor på jorden. Dette minner oss om at det ikke lenger er vår synd som skiller oss fra Gud - for den synden har Jesus sont - men det er vår vantro, som gjør at vi ikke vil ta imot Guds gave: Frelsen av bare nåde, og det som gis med denne gave: Det nye livet i Ånden.

Men de fleste av endetidens mennesker vil ikke ta imot evangeliet: Det sanne evangeliet. De vil nok gjerne ha nåde og tilgivelse, men evangeliet er uatskillelig fra budskapet om omvendelse fra syndene.

Vi snakker av og til om nådetid. Det er den tiden som Gud gir mennesket til å ta imot gaven. Men når denne tiden er slutt, er det ugjenkallelig slutt. Gud er ikke en gud som lar seg forhandle med. De som har stått imot Guds kall til omvendelse gjennom nådetiden - som ikke har fryktet Gud og gitt ham æren - skal en dag erfare at "timen [er] kommet da han skal holde dom".

Skjøgen - den falske kristne menighet

Den andre engelen kommer med domsbudskapet: "Falt, falt er Babylon den store". Detaljene rundt dette babelske - eller babylonske - riket får vi ikke her, men kommer tilbake til senere. Men kort fortalt står skjøgen her i motsetning til bruden. Skjøgen representerer den falske og urene gudsdyrkelsen, i motsetning til bruden som er Guds sanne menighet - renset og utskilt fra verden.

Gjennom profetene i det gamle testamentet lærer vi å kjenne dette bildet: At Gud ser på sitt folk som sin brud, og at han ser på frafall som hor. 

VI leser dette blant annet i Esekiel 16:8-15: "Jeg sverget deg troskap, inngikk pakt med deg, og du ble min, sier Herren Gud. Jeg vasket deg med vann, skylte blodet av deg og salvet deg med olje. Så kledde jeg deg i fargerike klær, tok på deg sandaler av fint skinn, bandt lin om hodet ditt og svøpte deg i silke. Jeg pyntet deg med smykker, ga deg armbånd rundt hånden og kjede om halsen. Jeg ga deg nesering og øreringer og en vakker krone på hodet. Så pyntet du deg med gull og sølv og kledde deg i lin, silke og fargerike klær. Du fikk fint mel, honning og olje til mat. Du ble strålende vakker, du var verdig til å være dronning. Det gikk rykte blant folkene om din skjønnhet, for den ble fullendt av den prakten jeg ga deg, sier Herren Gud. Men du stolte på din skjønnhet, du drev hor på ditt rykte. Du bød deg fram som hore til enhver som kom forbi, og han fikk deg".

Som vi leser her: Gud elsker sitt folk, slik brudgommen elsker sin brud. Gud overøser sitt folk med alt som er godt. Men da er det også så dramatisk å slå fast at hun som skulle være brud ble en skjøge. Hun som skulle være tro i mot Herren, vendte sitt hjerte til avgudene.

Andre budskap: Det falske skal dømmes

Når vi her møter begrepet om "skjøgen Babylon", så er det et slikt perspektiv som ligger til grunn. Det er frafallet fra Herren - til fordel for avgudene - som skal få sin lønn. Det falske skal få sin straff.

Skjøgen Babylon representerer her ikke er et enkeltmenneske. Snarere synes skjøgen Babylon å peke inn imot en stor gruppe av mennesker som plagierer bruden. Men snarere å være renset og utskilt fra verden, så danner denne gruppering av mennesker et ormebol av verdslighet med et kristent ferniss, en ansamling av avgudsdyrkelse som en kaller gudsdyrkelse. Men Gud lar seg ikke spotte. Det hele er hor i åndelig forstand, og det påkaller Guds vrede. 

Vi kan også kalle skjøgen Babylon for en åndsmakt. For der dette plagiat av sann kristen tro presenteres, der skjer det i ledtog med urene ånder, som virker i og gjennom de menneskene som sammen danner skjøgekirken.

• PS: Her kan du lese en lengre artikkel om skjøgen Babylon.

Her står det kort at Babylon er falt. Gud har latt sin falske kirke lenge har fått lenge i sus og dus med sitt horeliv, men det kommer en tid for dom. En tid for at det falske skal avsløres.

Tredje budskap: De helliges må holde ut

Den tredje engelen taler om "Dyrets merke". Det står her at "om noen tilber dyret og bildet av det og tar imot merket på pannen eller hånden, skal han få drikke av Guds vredes vin som er skjenket opp ublandet i hans harmes beger".

Denne dom følges opp med å mane de kristne til utholdenhet. Tålmodigheten synes altså å handle om flere ting. Det handler for det første om å ikke bøye av for presset til å ta imot Dyrets merke, til tross for alle ulempene et slikt valg medfører.

Men det handler også om å ikke gi etter for en verdsliggjort kristenhet som slett ikke mener at det kreves et brudd med synden i et kristent menneskes liv. Dette er sannsynligvis en kjerne i hva skjøgen Babylons horeri består i - nemlig at en kombinerer gudsdyrkelse med avgudsdyrkelse. En kaller seg brud, men driver samtidig hor. 

Men den sanne kristne menighet skal løfte fram omvendelse fra synden, som en helt naturlig og fundamental del av den kristne tro. Det oppsummeres også tydelig i denne delen, hvor vi leser om de kristne at de "holder seg til Guds bud og troen på Jesus".

De som dør i Herren

Avslutningsvis gis en saligprisning om at de som "dør i Herren" skal få hvile for sitt strev. Det ligger et generelt budskap i dette: At vi først kommer inn til hvilen når vi er ferdig i dette livet. Vår verden ligger nemlig i det onde, og derfor er vi alltid i en kamp så lenge vi er her. Samtidig blir vi her også minnet om at mange kristne vil komme til å måtte gi sitt liv i møte med den siste rest av raseri og forførelse fra vår sjelefiende. 

Vi skal i en slik situasjon minne hverandre om den seierskrans som venter oss i himmelen om vi står løpet ut! Men også om at Gud er mektig til å bevare sitt folk gjennom prøvelser (Åp 3:10).

Som vi leste i forrige del, så skal de kristne i denne vanskelige tid oppleve å få leve i Jesu nærhet - og det fyller hjertene med en ny sang. Det er altså ingen grunn til mismot eller frykt, men snarere til å ruste seg til strid. Derfor: "Styrk de slappe hender, gjør de ustøe knærne sterke! Si til de urolige hjerter: Vær sterke, ikke redde! Se, deres Gud!" Jes 35:3-4.