Dette synet skal vise oss at Gud våker over martyrene. Deres utrente blod er ikke glemt av Herren. Det kommer en tid da deres død skal hevnes, men dette synet varsler at hevnens time hører Herren til.

Bilde: Unsplash

I den foregående delen leste vi om de fire straffedommer som skal komme over jorden, og vi har sett på muligheten for at disse profetier er i ferd med å gå i oppfyllelse.

De hater lyset

Når vi beveger oss over til det femte seglet som åpnes, er temaet "sjelene til dem som var blitt slått i hjel for Guds ords skyld". Det handler altså om de kristne martyrene. De som har måtte dø ganske enkelt fordi de hører Jesus til.

Jesus sa om disse ting: "Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket fremfor lyset, for deres gjerninger var onde. For hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli refset", Joh 3:19-20. Altså er det mange som hater lyset fordi de selv lever i mørket, og vil leve i mørket. Lyset avslører de onde gjerningene. Derfor forsøker de å slukke lyset. 

Det er et slikt hat som fører til at mennesker blir drept bare fordi de er Jesu etterfølgere. Vi som hører Jesus til er ikke nøytrale. Vi kan ikke gjemmes bort. Vi er blitt tempel for den Hellige Ånd. Vi har Jesus boende i oss.  Vi er "jordens salt" (Matt 5:13) og "verdens lys" (Matt 5:14). Vi vekker hat og forfølgelse når vi lar lyset skinne i all sin klarhet. 

Når Gud dryger

Det rop som lyder fra disse er naturlig nok knyttet til spørsmålet om når Gud skal holde dom: Når skal den urett de selv har lidd bli gjengjeldt? Vi skal merke oss her at denne delen kort og godt vitner om at dette ropet lyder i himmelen! Det er som om Jesus her vil åpenbare for oss at martyrene ikke er glemt i himmelen. Dommen kommer!

Her i tiden kan det ofte se ut til at Guds dom aldri kommer. Derfor er det også mange som våger seg til å gjøre opprør i mot den levende Gud. Vi leser om dette i Forkynneren 8:11: "Fordi dommen over den onde gjerning ikke fullbyrdes straks, derfor svulmer hjertet i menneskenes barm, så de drister seg til å gjøre det som er ondt".

Men dette er en ufattelig blindhet, som minner om strutsen som gjemmer hodet i sanden. At vi som er mennesker forkaster Guds Ord, og med dette forkaster Herren selv, gjør oss slett ikke til herre over han som har skapt himmel og jord. 

Det gjør bare at vi samler opp vrede til vredens dag. For når nådetiden er over, venter hevnen over synden. Om disse ting står det skrevet: "Herrens Ånd er over meg, fordi Herren har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de fattige. Han har sendt meg til å forbinde dem som har et nedbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og frigjørelse for de bundne, til å utrope et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud", Jes 61:1ff. (PS: det var jo akkurat dette budskapet som var Jesu programtale - altså det budskapet som han leste opp da han startet sin offentlige tjeneste: Luk 4:16-21).

Inntil tallet er fullt

Så dette synet vitner om at hevnen ikke er glemt. Den kommer! Men vi ser også at martyrenes trøst ikke skal ligge i den hevnens dag som skal komme fra Gud, men i det at de har fått sin sak i orden med Gud. "Da fikk hver av dem en hvit kappe". Ja, de har blitt iført frelses kappe, fordi de har trodd på Jesus og hans forsoningsverk, og med dette har de blitt vasket rene i Lammets blod.

Vi hører at "de ble bedt om å holde seg i ro ennå en liten stund, inntil tallet på deres medtjenere og brødre var fullt, de som skulle slås i hjel slik som de selv". Gud har i sin rådslutning bestemt et eksakt tall på mennesker som skal dø for hans navns skyld. Ikke et menneske mindre, og ikke et menneske mer.

At det å høre Jesus til skal være grunn nok til å bli drept, kan forundre oss. Men vi ser jo nettopp dette oppfylt i så mange deler av verden nå idag! 

Kains ånd

Vi kommer til å tenke på "blodet som ropte" fra marken, da Kain slo Abel i hel (1. Mos 4:10). Det er tankevekkende at den første som måtte lide døden på grunn av forfølgelse for Guds Ords skyld var sønn av Adam og Eva - altså sønn til de første menneskene som gikk på denne jord. Dette minner oss om hvor eksistensielt hatet er imot Guds sanne folk ifra de som dyrker Gud forgjeves. For det står "i tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain", Hebr 11:4. Derfor hatet Kain sin bror!

Det samme hat ligger til enhver tid under den kristendomsforfølgelse som fører mennesker i døden for "Guds ords skyld og for det vitnesbyrd de hadde".

Vi skulle heller ikke undre oss over at det er slik. For apostelen Paulus sa det selv på følgende måte: "For din skyld drepes vi dagen lang, vi regnes som slaktesauer", Rom 8:36. Jesus sa det slik: "En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, så vil de også forfølge dere", Joh 15:20.

Forførelse og forfølgelse

I vår del av verden er det inntil videre forførelse - og ikke primært forfølgelse - som er det hovedvirkemiddel som vår sjelefiende bruker for å søke å rive oss ut av Jesu hånd.

Samtidig er mangelen på forfølgelse langt på vei et uttrykk for at vi har latt oss forføre. Stig Magne Heitmann skriver om dette: "Den kirke som reiser seg mot forførelsens åndskrefter i samfunnet, må regne med forfølgelse. Den kirke derimot som bare vil tilpasse seg, enten fordi den er sløv eller fordi den er redd, eller fordi den velger å "føre dialog" på denne verdens vis fremfor å være en profetisk røst, den behøver ikke å frykte forfølgelse. For den har gitt etter for forførelsen. Den vil være "raus og inkluderende" selv om Guds hellige ord sier noe annet. Den har satt seg selv på sklien, og der går det fortere og fortere nedover."

• Les mer: Stig Magne Heitmann: Om åndelig krigføring

De hadde ikke sitt liv kjært

I tiden fram imot Jesu gjenkomst skal det imidlertid stadig være mennesker som frimodig vitner om Jesus som sin herre og frelser, og som må bøte med sitt eget liv på grunn av dette vitnesbyrdet. Det handler om å ha sin skatt i himmelen og ikke her på jorden. Jesus sa: "Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler. For hvor din skatt er, der vil også hjertet ditt være", Matt 6:19-20.

Som kristne er det i himmelen vårt rette hjemland er. Når forfølgelsen blir stor, blir dette en viktig trøst. Vi leser om dette temaet senere i Johannes Åpenbaring, hvor det står: "De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ordet de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden", Åp 12:11. 

Vår fiende forsøker å stoppe oss, og en del av denne brutale virkelighet er at martyriet er en del av den kristne menighetens virkelighet. Siden den første kristne martyr, Stefanus (Apg 7:54-60), har mange kommet til - og "enda en liten stund" skal det gå før Guds dom faller!