Men Herren deres Gud vil utvelge et sted blant alle deres stammer for å la sitt navn bo der. Dit skal dere søke, og dit skal du komme. Dit skal dere føre deres brennoffer og deres slaktoffer og deres tiender og de gaver deres hender vil gi og deres løfteoffer og deres frivillige offer og det førstefødte av storfeet og av småfeet. Der skal dere holde måltid for Herrens, deres Guds åsyn og glede dere med deres husfolk over alt det dere har vunnet ved deres arbeid, alt det Herren din Gud har velsignet deg med. Dere skal ikke gjøre slik som vi gjør her i dag, for nå gjør enhver det som han synes er rett. For dere er ennå ikke kommet inn til den hvilen og den arven Herren din Gud gir deg. Men når dere er gått over Jordan og bor i det landet Herren deres Gud gir dere til arv, og han har gitt dere ro for alle deres fiender rundt om, da skal dere bo trygt. Da skal det stedet som Herren deres Gud utvelger for å la sitt navn bo der, være det stedet hvor dere skal føre fram alt det jeg byr dere: deres brennoffer og deres slaktoffer, deres tiender og de gaver deres hender gir og alle deres utvalgte offer som dere lover Herren.

Så begynte Salomo å bygge Herrens hus i Jerusalem, på Moria-fjellet. Det var der Herren hadde åpenbart seg for hans far David, på det stedet David hadde gjort i stand, på jebusitten Ornans treskeplass.

Så dro kongen og hans menn til Jerusalem mot jebusittene, som bodde der i landet. Men de sa til David: Du kommer aldri inn her! Blinde og lamme skal drive deg bort med disse ordene: David kommer aldri inn her! Men David inntok likevel Sions borg, det er Davids by. Den dagen sa David: Hver den som slår jebusittene, la ham bruke vannledningen og nå de lamme og blinde som Davids sjel hater. Av dette kommer ordet: En blind og en lam skal ikke komme inn i huset. David tok sin bolig i borgen og kalte den Davids by. Og David bygde rundt omkring fra Millo* og innover. David ble større og større, og Herren, hærskarenes Gud, var med ham.

Så ble det fortalt kong David at Herren hadde velsignet Obed-Edoms hus og alt det han hadde, for Guds arks skyld. Da tok David av sted og førte Guds ark fra Obed-Edoms hus og til Davids by med stor glede. Da de som bar Herrens ark, hadde gått seks skritt fram, ofret han en okse og en gjøkalv. Og David danset av all makt for Herrens åsyn - han hadde en efod av lerret på seg. Og David og hele Israels hus førte Herrens ark opp med fryderop og toner fra horn. Da nå Herrens ark kom inn i Davids by, så Mikal, Sauls datter, ut gjennom vinduet. Hun så kong David hoppe og danse for Herrens åsyn, og hun foraktet ham i sitt hjerte. Så førte de da Herrens ark inn og satte den på sitt sted midt i det teltet som David hadde reist for den. Og David ofret brennoffer for Herrens åsyn, og fredsoffer.

I det fire hundre og åttiende år etter Israels barns utgang av landet Egypt, i måneden siv, det er den andre måneden, i det fjerde året etter at Salomo var blitt konge over Israel, da begynte han å bygge huset for Herren.

Så begynte Salomo å bygge Herrens hus i Jerusalem, på Moria-fjellet. Det var der Herren hadde åpenbart seg for hans far David, på det stedet David hadde gjort i stand, på jebusitten Ornans treskeplass.

1I Sidkias niende regjeringsår, i den tiende måneden, på den tiende dagen i måneden, dro kongen i Babel, Nebukadnesar, med hele sin hær mot Jerusalem. De beleiret byen og bygde skanser rundt omkring den. 2De holdt byen beleiret like til kong Sidkias ellevte år. 3På den niende dagen i måneden* var hungersnøden så stor i byen at landets folk ikke hadde noe å spise. 4Da ble bymuren gjennombrutt, og alle krigsmennene flyktet om natten gjennom porten mellom begge murene ved kongens hage, mens kaldeerne lå leiret mot byen på alle kanter. Og kongen tok veien til ødemarken.

1Det var i perserkongen Kyros’ første år. For at Herrens ord gjennom Jeremias munn skulle oppfylles, vakte Herren slike tanker i perserkongen Kyros’ ånd at han lot utrope i hele sitt rike og dessuten kunngjøre ved en skrivelse: 2Så sier Kyros, kongen i Persia: Herren, himmelens Gud, har gitt meg alle jordens riker. Og han har pålagt meg å bygge et hus for ham i Jerusalem i Juda. 3Er det noen blant dere som hører til hans folk, må så hans Gud være med ham! Han kan dra opp til Jerusalem i Juda og bygge Herrens, Israels Guds hus! Han er den Gud som bor i Jerusalem. 4Alle de overlevende skal få hjelp av befolkningen på det stedet hvor de oppholder seg som fremmede. En skal gi dem sølv og gull, gods og buskap, og dessuten frivillige gaver til Guds hus i Jerusalem.

21Og jeg, kong Artaxerxes, gir den befaling til alle skattmestrene på den andre siden av elven, at alt det presten Esra, han som er kyndig i himmelens Guds lov, krever av dere, det skal dere la ham få fullt ut, 22inntil ett hundre talenter sølv, hundre kor hvete, hundre bat vin og hundre bat olje, og så mye salt som det trengs. 23Alt det himmelens Gud befaler, det skal nøyaktig utføres for himmelens Guds hus, så det ikke skal komme vrede over kongens og hans sønners rike. 24Dere skal vite at ingen skal ha myndighet til å legge skatt, toll eller veipenger på noen av prestene, levittene, sangerne, dørvaktene, tempeltjenerne eller noen annen som har en tjeneste ved dette Guds hus. 25Og du, Esra, skal etter den visdom du har fått av din Gud, oppnevne dommere og lovkyndige til å dømme alt folket på den andre siden av elven, alle dem som kjenner din Guds lover. Og om noen ikke kjenner dem, da skal dere lære ham å kjenne dem. 26Enhver som ikke gjør etter din Guds lov og etter kongens lov, skal straks stilles for retten, enten det nå fører til døden eller til landflyktighet eller til bøter eller til fengsel. 27Lovet være Herren, våre fedres Gud, som ga kongen noe slikt i sinne, så Herrens hus i Jerusalem kunne bli prydet.

Men nå sa jeg til dem: Dere ser selv den ulykke vi er i, at Jerusalem ligger øde og portene er oppbrent. Kom og la oss bygge opp igjen Jerusalems mur, så vi ikke skal være til spott lenger. Og jeg fortalte dem hvordan min Gud hadde holdt sin gode hånd over meg, og likeså det kongen hadde sagt til meg. Da sa de: La oss gå i gang og bygge! Og de styrket seg til det gode verket. Men da horonitten Sanballat og den ammonittiske tjeneren Tobias og araberen Gesjem hørte det, spottet de oss og foraktet oss og sa: Hva er det dere gjør der? Vil dere sette dere opp mot kongen? Da svarte jeg dem: Himmelens Gud, han vil la det lykkes for oss, og vi, hans tjenere, vil gå i gang og bygge. Men dere har verken del eller rett eller ettermæle i Jerusalem.

Og det skjedde i de dager at det gikk ut et bud fra keiser Augustus at all verden skulle skrives inn i manntall. Dette var den første innskrivning, i den tid Kvirinius var landshøvding i Syria.

Mens de var på vei ut, møtte de en mann fra Kyréne som hette Simon. Ham tvang de til å bære korset hans. Og de kom til et sted som kalles Golgata - det betyr Hodeskalle-stedet. De ga ham da vin blandet med galle, men da han hadde smakt det, ville han ikke drikke. Da de hadde korsfestet ham, delte de klærne hans mellom seg ved loddkasting. Og de satt der og holdt vakt over ham. Over hodet hans hadde de festet en innskrift med klagemålet mot ham: Dette er Jesus, jødenes konge.

Og da pinsefestens dag var kommet, var de alle samlet på samme sted. Da kom det med ett en lyd fra himmelen som når et veldig stormvær farer fram, og fylte hele huset der de satt. Og det viste seg for dem tunger likesom av ild, som delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt med Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale.

Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.

19Men Peter og Johannes svarte dem: Døm selv om det er rett i Guds øyne å lyde dere mer enn Gud! 20For vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt. 21De truet dem da enda mer, men løslot dem så. På grunn av folket fant de det ikke mulig å straffe dem, for alle priste Gud for det som var skjedd.

1Jesus forlot templet og gikk ut. Da kom disiplene hans for å vise ham tempelbygningene. 2Men han svarte og sa til dem: Ser dere ikke alt dette? Sannelig sier jeg dere: Her skal ikke bli stein tilbake på stein som ikke skal brytes ned

11Fra den tid det stadige offer blir avskaffet og den ødeleggende styggedommen blir stilt opp, skal det gå ett tusen to hundre og nitti dager. 12Salig er den som venter og når fram til tusen tre hundre og trettifem dager

15Når dere da ser ødeleggelsens styggedom, som profeten Daniel har talt om, stå på det hellige sted - forstå det, enhver som leser! - 16da må de som er i Judea, flykte opp i fjellene. 17Den som er på taket, må ikke gå ned for å ta med seg noe i huset. 18Og den som er ute på marken, må ikke vende hjem for å hente kappen sin. 19Stakkars dem som er med barn og dem som gir die i de dager. 20Men be om at dere slipper å flykte om vinteren eller på sabbaten. 21For da skal det bli en trengsel så stor som det ikke har vært fra verdens begynnelse til nå, og heller ikke mer skal bli!

De skal falle for sverds egg og føres som fanger til alle folkeslag. Og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenes tider er til ende.

Se, jeg gjør Jerusalem til en tumleskål* for alle folkeslagene rundt omkring. Når Jerusalem blir beleiret, skal det også gå ut over Juda. Det skal skje på den dagen at jeg vil gjøre Jerusalem til en løftestein for alle folkene. Alle som løfter på den, skal såre seg selv. Ja, alle jordens hedningefolk skal samle seg mot det.

På den dagen skal hans føtter stå på Oljeberget, som ligger midt imot Jerusalem i øst. Og Oljeberget skal revne tvert over mot øst og vest, så det blir en stor dal. Den ene halvdelen av fjellet viker mot nord, og den andre halvdelen mot sør. Og dere skal flykte til dalen mellom mine fjell. For dalen mellom fjellene skal nå like til Asel. Dere skal flykte som dere flyktet for jordskjelvet i Judas konge Ussias dager. Da skal Herren min Gud komme, og alle hellige med deg, min Gud! På den dagen skal lyset bli borte, de herlige himmellys skal bli formørket. Det skal komme en dag - Herren kjenner den - det skal verken være dag eller natt, men mot kveldstid, da skal det bli lys. På den dagen skal levende vann strømme ut fra Jerusalem, den ene halvdelen til havet i øst og den andre halvdelen til havet i vest. Både sommer og vinter skal det være slik. Da skal Herren bli konge over hele jorden. På den dagen skal Herren være én og hans navn ett.

Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var veket bort, og havet er ikke mer. Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned ut av himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er prydet for sin brudgom. Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort.