Vi lever i høyprofetiske tider. Jesus kommer svært snart igjen. Spørsmålet blir: Vårt langt er vi kommet på natten? Kan vi allerede nå høre Jesu fottrinn der han kommer for sin brud?

Bilde: Såkornet / ChatGPT

I denne første delen av boken vil jeg legge fram noen perspektiver på profetiene om endetiden. Jeg vil særlig se på verdensrikene, hedningenes tider, Daniels bok, jubelårene og Jesu lignelse om fikentreet – ofte forstått som et bilde på Israel. Til sammen mener jeg at disse perspektivene gir grunn til å tro at vi lever i den aller siste innspurten før Jesu gjenkomst, og at den varslede trengselstiden er faretruende nær – ja, nærmest rundt neste sving.

Vi kan ikke vite sikkert dagen eller timen for at Jesus kommer for å hente sine. De fortolkningene som presenteres i denne boken, må derfor ses som muligheter. Det er først når profetiene oppfylles, at vi fullt ut kan forstå hva de betyr. Men nettopp dette er også noe av poenget med boken: Jeg mener at vi nå er gitt noen nøkler som kan hjelpe oss til å forstå bibelske profetier som tidligere har vært skjult. Det som tidligere var svært uklart er i ferd med å tre fram for oss som tydelige tegn på at dagen er nær for Jesu gjenkomst og den store trengsel.

Jeg er sikker på at boken vil bli både mislikt og forkastet av mange. Det har nærmest utviklet seg et ideal i kristenheten om at vi ikke bør forsøke å forstå samtiden i lys av profetiene. Man skal bare konstatere at «ingen kjenner dagen eller timen», og så la det være med det. Men som jeg viser senere i boken, blir Jesu ord om at «ingen kjenner dagen eller timen» både misforstått og misbrukt. Jeg tror at Jesu utsagn nettopp peker på hans komme ved neste profetiske høytid i den jødiske kalenderen – basunfesten – altså festen hvor ingen kjente dagen eller timen. Eller kanskje i dagene som følger på denne.

Gud har gitt oss profetiene nettopp for at vi skal være våkne. Derfor bør vi også forsøke å forstå det han har sagt. Som det står skrevet: «Salig er den som holder fast på de profetiske ordene i denne boken» (Åp 22,7). Vi må heller ikke glemme at Gud er en Gud som åpenbarer hemmeligheter (se Dan 2,18–19). Slik fikk vismennene fra Østen vite at en frelser var født i Israel, og de reiste for å finne ham. De hadde sett hans stjerne i Østen, og nå var de kommet for å vise ham ære. Slik åpenbarer Gud det han vil for dem han vil når han vil.

Noen av profetiene er dessuten svært konkrete. Derfor vil vi også kunne gjenkjenne dem når de blir oppfylt. Jesus sa: «Og nå har jeg sagt dere dette før det skjer, for at dere skal tro når det skjer» (Joh 14,29). Når sentrale profetier blir oppfylt, kan det nesten være som å få svaret på en vanskelig rebus. Når den siste brikken faller på plass, trer plutselig hele bildet fram. Men nettopp i møte med Bibelens oppfylte profetier viser det seg hva som bor i et menneske – om det er troens eller vantroens ånd. Det var dette som skjedde da Jesus kom første gang. Guds folk hadde profetiene om Messias. De hadde Skriftene. De ventet på ham. Likevel forkastet de ham.

Kan det hende at vi i dag står midt i begivenheter som Bibelen har forutsagt, uten å være i stand til å se det?

I denne boken presenterer jeg en rekke bibelske argumenter for at vi nærmer oss avslutningen på den tidsalderen vi nå lever i. Aktuelle hendelser i samtiden blir brukt for å vise at det skjer nå! Det er mitt håp at også andre, gjennom denne boken, skal få øye på noe av det samme. En rød tråd gjennom boken er at vi nærmer oss slutten på hedningenes tider. Jesus sa: «Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningenes tider er til ende»(Luk 21,24).

Paulus skriver samtidig om en hemmelighet knyttet til Israel:

«Forherdelsen er kommet over en del av Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn. Og slik skal hele Israel bli frelst.»
— Romerne 11,25–26

Disse ordene peker fram mot en tid da noe avgjørende skal skje med Israel og Jerusalem. Nesten hver eneste dag ser vi nyheter på TV og i avisene som understreker at en stor åndskamp foregår i forbindelse med jødene og landet Israel. At Israel igjen eksisterer som en nasjon, og at Jerusalem igjen står helt sentralt i verdensbildet, hører med blant de viktigste endetidstegnene. Jerusalem ble nemlig ødelagt i år 70 e.Kr., og jødene ble spredt blant folkeslagene. I nesten to tusen år levde det jødiske folket uten en egen stat. Men i 1948 ble staten Israel opprettet.

Men historien slutter ikke der. I Sakarja 12 leser vi om en dag da Jerusalem skal bli en løftestein for alle folkene. Men nettopp da – når israelsfolket synes å stå nær sin utslettelse – skal Gud utgyte «nådens og bønnens Ånd» over Davids hus og Jerusalems innbyggere. Da skal de skue opp til ham som de har gjennomstunget. Og de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn (Sakarja 12,10).

Når vi ser vår tids nyhetsbilde er det grunn til å løfte blikket og spørre hvor langt vi faktisk er kommet i denne utviklingen. Det skal vi se på her i fortsettelsen.

• Dette er et utdrag fra boken "Forseglet inntil enden" av Ove Heradstveit (kommer 2026)