Dette er utdrag fra en tale som jeg holdt 31. august 2023 i Hatlestrand kirke. Tema var Salme 23: Herren er min hyrde! Møtet var i regi av Misjonen Sarepta.
Bilde: Unsplash
Et viktig tema er at vi har en fiende, og at vi derfor trenger en hyrde som vokter oss. Det tales om grunnlaget for vårt vennskap med Gud: Evangeliet, ordet om korset!
Oppsummering
NB: Talen er blitt transkribert gjennom TurboScribe, og den transkriberte teksten er blitt bearbeidet / renskrevet med ChatGPT. Det er derfor en forkortet og forenklet gjengivelse.
Jeg har tenkt mye på hva jeg skulle tale om i dag. Svaret lot vente på seg. Noen ganger er det veldig tydelig hvilket budskap som ligger på hjertet, andre ganger ikke like klart. Men jeg opplevde at jeg skulle begynne med å lese Salme 23. Derfor vil jeg lese den nå:
«Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til hvilens vann. Han styrker min sjel, han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld. Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg. Du dekker bord for meg like for mine fienders øyne. Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over. Bare godhet og miskunn skal etterjage meg alle mine levedager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom lange tider.»
Av og til må vi bare bruke tid på Ordet og se nøye på hva som faktisk står. Jeg husker jeg lærte noe av Hans Erik Nissen, en forkynner fra Danmark. Han sa at når du leser Guds ord, skal du også legge merke til hva som ikke står der. Av og til kan man til og med trene seg på å trenge dypere inn i teksten ved å lese den «feil»: «Herren er ikke min hyrde.» «Det mangler meg mangt og meget.» Slik kunne det ha stått. Men det er ikke det som står.
Det står at "Herren er min hyrde". "Det mangler meg ingenting". Men det er en forskjell. Det er en evig forskjell mellom de som har Herren som sin hyrde, og de som ikke har det. Når vi har festet vår lit til det som står i Bibelen, så er ikke det å forstå som en form for selvutvikling, eller som en måte å komme meg i litt bedre humør på. Joda, de som har en tro er nok litt lykkeligere enn de som ikke har det. Men sannheten er at vi er fortapt. Om ikke det var for at Gud sendte sin sønn til jord, Jesus, for å sone vår synd.
Vårt problem er at vi lever i en verden som ligger i det onde. Vi har en fiende, djevelen. Men vi bærer også fienden i vårt eget bryst. Ved syndefallet kom slangens gift inn i hjertet vårt og gjorde at vi begynte å sette oss opp mot Gud. Det var dette som skjedde i hagen: vi begynte å mistro Gud. Adam gjemte seg for Gud, som om Gud var et problem. Med syndefallet ble Gud oppfattet som et problem, fordi mennesket begynte å tvile på hans ord.
Synden førte til at mennesket valgte sine egne veier og gikk bort fra Gud. Men som vi ser ved syndefallet, fienden var allerede til stede. Han kom i form av en slange og lurte dem: «Har Gud virkelig sagt?» I Bibelen møter vi ham også som en brølende løve som søker noen å oppsluke, som en ulv som jager byttet – sauene – for å rive dem i stykker, og som en lysets engel som ferdes blant de kristne for å lede dem vill.
Vi har altså en fiende. Og nettopp derfor trenger vi en hyrde. Det er egentlig det første poenget jeg vil understreke: Bibelen er langt klokere enn oss.
Hvem i vår tids visdom sier at vi er som sauer – vi som er kristne? Det er bare Bibelen som sier det. Men Gud, som har skapt oss, vet hvordan vi er. Han kjenner oss fullt ut. Og de som har erfaring med sauer, vet at dette ikke er verdens klokeste eller mest selvhjulpne dyr. De er hjelpeløse. Uten en hyrde løper de bare i flokk hit og dit, og de går seg vill.
Slik er også vi. Gud vet at vi er skrøpelige. Han vet at dersom vi ble overlatt til oss selv – til våre egne lyster og tanker – ville vi gå oss vill. Vi vandrer i blinde uten ham. Men Gud er god. Han forbarmet seg over oss allerede på syndefallets dag. Han søkte opp Adam: «Hvor er du, Adam?» Han ville ha fellesskap, samtale, og at Adam skulle bekjenne sin synd. For ingen kan fortsette å gå bort fra Gud og tro at det vil føre til velsignelse.
Når vi bærer synden og lysten til å gå våre egne veier, trenger vi at Gud søker oss opp og får oss til å innse at vi er på avveie. Da kan han vise oss en bedre vei.
På syndefallets dag talte Gud om konsekvensene av fallet: verden skulle ligge i mørke, døden kom inn. Men samtidig ble det gitt et løfte om én fra kvinnens ætt som skulle knuse slangens hode. Det er Jesus. Han kom for å gjenopprette det som ble ødelagt fra begynnelsen.
Bibelen sier: «Når Gud ga oss Jesus, hvordan skulle han da kunne la være å gi oss alt med ham?» «Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til hvilens vann.» Dette må erfares. For vi er av natur som Adam: mistroiske mot Gud og den kristne tro. Vi tenker lett at det er tungt og vanskelig. Men det er slavetankegangen i oss som avsløres av loven.
Loven kom for at synden skulle bli synlig. Den avslører at vi ikke har det gode i oss, at vi er syndere. Samtidig er loven et uttrykk for Guds hellighet og gode vilje. Tenk på det første budet: «Du skal ikke ha andre guder enn meg.» Det er uttrykk for Guds vilje – at vi skal søke alt godt fra ham. Men loven avslører også at vi ikke engang vil dette. Vi vil ha avguder. Vi vil selv være vår egen gud. Derfor dømmer loven oss. Vi må erkjenne: «Herre, denne viljen har jeg ikke i meg.»
Men der kommer evangeliet: Jesus har oppfylt loven. Han elsket Gud av hele sitt hjerte. Han levde det perfekte livet i vårt sted. Når loven dømmer oss, får vi ta vår tilflukt til det Jesus gjorde. Hans verk er fullkomment godt for oss.
Den som forsøker å søke Guds vennskap på en annen måte enn gjennom Jesu fullbrakte verk, får et stort problem. Han prøver å oppfylle loven selv og ender i trelldom, under forbannelse. For Skriften sier: «Den som holder seg til lovgjerninger er under forbannelse.» Det er sterke ord. Å plage seg selv og tro at Gud er fornøyd med strevet, er en blindvei.
Jesus oppfylte loven for oss, ikke for at vi skulle forkaste den, men for at vi skulle være fri fra dens forbannelse. Dermed kan vi – selv om vi mislykkes dag etter dag – vite at vi er frie i ham. Dette er vårt kall: ikke lenger å trelle i frykt, men å leve i barnekår.
For selv det naturlige mennesket vet innerst inne at Gud finnes, at han er hellig, og at dommen er reell. Himmel og helvete, frelse og fortapelse – dette står fast. Vi kan stryke ut ord i Bibelen med vår penn, men ikke ett ord skal forgå.
Derfor må vi vite hva som gir oss adgang til Gud: Jesu fullbrakte verk. Det er nok. Når djevelen anklager oss og minner oss om våre avguder og nederlag, skal vi vise ham bort og si: «Ja, men Jesus har oppfylt loven. Jeg er fri fra loven. Anklageren er styrtet.»
Jesus sier: «Den som strever og har tungt å bære, kom til meg.» Hos ham finner vi hvile, ikke i passivitet, men i et nytt liv. Han gir oss et kall og en retning. Han gjør oss mer lik seg selv.
Vi er skapt, ikke skapere. Og vi har fått Den Hellige Ånd. Jesus lovet disiplene at de ikke skulle bli forlatt som foreldreløse, men få sannhetens Ånd. Og slik bor Gud i oss også. Derfor er det hvile i å være bundet til Jesus – men også arbeid i hans rike.
Jesus talte om de siste tider. Han fortalte lignelsen om brudepikene – noen var klare, andre ikke. Han fortalte om talentene: de som forvaltet det de hadde fått, og den som gravde det ned. Gud tar på alvor hva vi gjør med evangeliet. Ikke som vei til frelse, men fordi vi allerede er frelste.
Salme 23 fortsetter: «Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe ondt, for du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg.» Livet er ikke lett. Det ser vi hos David, Josef, Jakob – og hos oss. Men Gud er alltid nær. Når vi vandrer i mørke, trenger vi lys. Og Bibelen sier: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti.»
Vår tid er åndelig mørk. Mange faller fra. Jesus advarte: «Se til at ingen fører dere vill.» For djevelen trer frem både som en brølende løve og som en lysets engel. Derfor trenger vi å kjenne Bibelen og den sanne Jesus – han som er offerlammet, som knuste slangens hode og gjenopprettet veien til Gud.
Gud er fortsatt den samme. Han bryter lenker, setter fri, helbreder. Han dekker bord for oss midt i fiendens nærvær. Han salver vårt hode med olje, og vårt beger flyter over. Jesus lover levende vann – Den Hellige Ånd – som strømmer ut fra vårt indre.
«Bare godhet og miskunn skal etterjage meg alle mine levedager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom lange tider.»
Profeten Jesaja minner oss om hva Gud ønsker: ikke tom gudsdyrkelse, men et liv i kjærlighet. Å løse lenker, bryte åk, slippe undertrykte fri, dele brød med den som sulter. Slik viser vi at vi følger ham – ikke for å bli frelst, men fordi vi er frelste.
Guds ord er mektig. Jesus er den gode hyrde og den sanne lege. Han løser bånd, bryter lenker og gir oss et nytt kall. Han har ikke gitt oss motløshets ånd, men barnekårets ånd, som roper: «Abba, Far!»
Husk Salme 23. Les den og ta den til deg som sannhet inn i livet ditt. For Jesus er den gode hyrde.
