Det er en fantastisk fortelling i det gamle testamentet, om når Gud åpner øynene til gutten som er med Elisja. Da får han se ildvogner på himmelen omkring. Den åndelige virkeligheten som omgir oss er virkelig! Men trenger også vi å få åpne øyne?

 

Bilde: Unsplash

 

Denne talen ble holdt i Hjellvik bedehus 29. august 2023. Tar tar utgangspunkt i en historie fra det gamle testamentet, om profeten Elisja. Nærmere bestemt tar talen utgangspunkt i 2. Kongebok 6:15-17. Her får vi høre at Gud åpnet øynene til gutten som var med profeten Elisja. Da kunne gutten se virkeligheten - som var at de var helt trygge, selv i en situasjon hvor det hele så håpløst ut.

"Da tjeneren til Guds mann sto opp tidlig om morgenen og gikk ut, fikk han se at en hær med hester og vogner omringet byen. Og tjeneren sa til ham: Å, min herre, hva skal vi gjøre? Han svarte: Frykt ikke! De som er med oss, er flere enn de som er med dem. Og Elisja ba og sa: Herre! Åpne øynene hans så han kan se! Og Herren åpnet guttens øyne, og han fikk se at fjellet var fullt av hester og vogner av ild rundt omkring Elisja."

 

Transkripsjon av talen

Jeg har lyst til å tale om et spennende tema, som jeg har kalt for "Å, herre, lukk opp guttens øyne". Altså vil jeg snakke om dette med åndelig blindhet og åndelig syn. Som dere vet, øynene våre er jo skapt av Gud, og uten lys ser vi ingenting. Øynene våre trenger lyset for å se. Det er det som er med øynene. Så jeg kommer til å snakke også om lys og mørke i dag.

Men jeg vil begynne med nettopp den bibelhistorien som jeg nevnte der. Teksten som jeg har tatt utgangspunkt her i, er fra 2. kongebok, kapittel 6, vers 15-17. Der står det om profeten Elisja og en gutt som han har med seg; eller en ung mann, som var med ham. Disse var havnet inn i en svært farlig situasjon. Om dette står det at Elisja ba og sa: "Å, herre, lukk opp guttens øyne så han kan se, og Herren åpnet hans øyne, og han fikk se at fjellet var fullt av ildhester og ildvogne rundt omkring Elisja."

Disse to var overgitt til en situasjon som menneskelig talt så håpløs ut. Det var en by som var omringet av fiender, og da var døden neste - hvis de skulle tro sine fysiske øyne. Men hva var egentlig sant? Jo, det som egentlig var sant, var at de var fullstendig trygge. For de hadde Guds hjelp, men det kunne en ikke se det med de fysiske øynene. Det kunne bare ses med troens øyne, og det gjorde Elisja. Han visste han var trygg.

Men han ba for gutten om at også han skulle få se det samme. Han ba om at gutten måtte få åpne øyne, så han kunne se det som var sant. Da fikk også han se sannheten: at det var ildvogner rundt omkring.

 

Troens øyne ser det

På samme måte, som for Elisja og denne unge gutten, som var i en menneskelig talt håpløs situasjon, slik kan livet også være for oss. Men da skal vi lære av Bibelen. Profeten Elisja kjente sin Gud. Han hadde forstått at det som er sant i den åndelige verden, det er like virkelig som det som vi ser med våre fysiske øyne. Ja, kanskje enda mer. For det som er sant i den åndelige verden, dette griper inn i den fysiske verden som vi ser.

Gud, han står over tid og rom. Han skapte av ingenting. Han står over omstendighetene, og ingenting er overraskende eller umulig for ham. Derfor kunne Elisja med stor frimodighet trøste gutten: "Vær ikke redd". Og det var ingen grunn til å frykte.

Som dere ser her på bildet: De hadde full støtte, full dekning i Gud. Han hadde sine hærer på plass. Det var ikke den minste ting å være redd for. Men dette måtte altså Elisja se med troens øyne. Så var det et under som skjedde denne dag, da øynene ble åpnet. Det skal være til lærdom for oss. Vi vil neppe se det samme. Men når vi tror - så kan vi se at Guds løfte er sanne.

Når vi leser slike gode bibelhistorier, så kan vi kjenne på takknemlighet. Tenk for en stor Gud vi har. Gud er den samme i dag. Om han ville åpnet våre øyne nå, ville vi fått se den åndelige virkeligheten.

 

Jesus har all makt i himmel og på jord

I Salme 8:2 står det: "Herre, vår Herre, hvor herlig ditt navn er over hele jorden, du som har bredt ut din prakt over himmelen". Vår Gud er en mektig Gud. Og hærskarenes Gud kaller han seg.

I Åpenbaringsboken står det om vår Gud: "Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, den allmektige, han som var, og som er, og som kommer." Tenk på det. Gud har all makt. Ikke bare i himmelen, men på jorden. Og den makten er det Jesus snakker om. Etter han stod opp ifra de døde, så sier han om seg selv at: "Meg har gitt all makt i himmelen og på jorden". Det ordet kommer jeg tilbake til mot slutten.

Jeg ønsker å innprente at dette er sant. Det er sannheten. Jesus har fått all makt i himmelen og på jorden. Og når vi tror på han, så tror vi på en Gud som er nær. Han er ikke langt borte.

I Salme 34:8 står det "Herrens engel slår leir rundt dem som frykter ham, og han utfrir dem". Men i oss selv, og slik vi er av vårt naturlige menneske, er vi åndelig blinde. Derfor trenger vi å få dette fra Guds ord, igjen og igjen. Troen blir gitt oss ved Ordet. Vi får syn ved Ordet. For Guds ord er et lys for vår fot, og et lykt på vår sti. Uten Ordet ser vi ingenting. Da ser vi ikke hvor vi går. Det er der vi har sannheten.

 

Helbredelsen av Naaman

Jeg har lyst til å nevne noe annet, fra det gamle testamentet. Der er mange historier til lærdom. Der har vi Naaman. Han var hærfører i Syria. Vi leser om ham i kapittelet før det som vi nå har talt om, nemlig da Elisja og gutten fikk se disse ildvognene. I kapittelet forut for dette, handler det om at Naaman, altså en fra fiendens leier, kommer til Elisja for å søke hjelp, fordi han er spedalsk.

Han får en gave fra Gud. Han får et helbredelsesunder. Han får beskjed om å gå og dykke seg i Jordan. Han blir jo først sint, for dette hørtes helt feil ut. Men på ordet, på Guds ord, så gjør han det likevel. Og han erfarer da at når Gud taler, så er det sannhet. Han blir helt ren fra sin sykdom.

Naaman blir veldig takknemlig, og han drar tilbake til Elisja for å takke. Han har med seg mange gaver som han har lyst til å gi, belønninger for denne helbredelsen. Men det var jo Gud som hadde helbredet ham, ikke Elisja. Elisja har derfor ikke lyst på disse gavene. Han sender Naaman tilbake. 

 

Synden har konsekvenser

Men der ved siden av Elisja, så er det en tjener som blir fristet av dette. Han har lyst på de pengene som Elisja ble tilbydt.

Så uten at han tror at Elisja vet om det, så springer han etter Naaman. Og han sniker til seg belønningen. Men da er det vi leser at han kommer tilbake, denne tjeneren, denne pengekjære tjeneren. Gehasi heter han. Vi leser fra 2. kongebok 5:26-27 hvor det står hva Elisja sier: "Er det nå tid til å ta imot sølv og få seg klær og oljetrær og vingårder og småfe og storfe og tjenere og tjenestepiker? Derfor skal Naamans spedalskhet henge ved deg og ved ætten din til evig tid. Så gikk han ut fra ham og var spedalsk, hvit som snø".

Her i kapittelet har vi altså sett Guds makt til å helbrede, men også at han har makt til å slå med sykdom. Han gjorde begge deler. Og i dette tilfellet så var det som en anskueliggjøring av at synden som Gehasi hadde gjort fikk sin straff.

 

Tre tragedier blant kristenfolket

Jeg har tre punkter som jeg har lyst til å utfordre med i forhold til denne her historien om Elisja. I vår tid så er det tre tragedier i kristenfolket. Jeg vet jeg setter ting på spissen her når jeg kaller det tragedier. Men det får stå sin prøve.

Den første tragedien er at vi har en blindhet for den åndelige verden. Bibelen er klokkeklar på at mennesket er et åndsvesen. Vi er skapt i Guds bilde. Han puster sin livsånde i oss. Men i vitenskapene og i alt dette moderne, så har vi år etter år fått innprentet det materialistiske verdensbildet: at vi bare er et avansert dyr; at det er bare mekanikk. Og selv om vi ikke skulle bli påvirket av dette, så har det over tidens løp sneket seg inn nærmest en forakt for det åndelige. Men Bibelens verdensbild er tydelig på det - at det er en åndelig verden. Om Gud ville, så kunne han nå åpnet øynene våre, akkurat som han åpnet dem for gutten, med Elisja. Da ville vi ha fått se sannheten.

Og punkt to: En annen tragedie i vår tid.  Dette er en påstand. Jeg tror ikke det er en påstand som gjelder alle, og jeg maler med bred pensel her. Men i en del av kristenheten i vår tid, ser vi at det er en frykt for den frimodige tro på Guds løfter. Og her tror jeg at herlighetsteologien har mye av skylden, og at det har skjedd slik vi leser i Bibelen - at sannhetens vei blir spottet. For herlighetsteologien har gått alt for hardt ut med å vitne om at vi bare skal "tro sånn" og "vi skal bare gjøre sånn", og så får vi alt vi ønsker og det blir så flott. Men dette er en svermerisk og feil oppfatning av Guds løfter. Men poenget mitt er at i kampen imot herlighetsteologien, så står en i fare for å havne i motsatt grøft - der en opplever Gud som fjern og langt borte, og at Guds løfter ikke er gjeldende for oss. Derfor kaller jeg det for en tragedie. I den grad vi begynner å frykte den frimodige tro som tar sin tilflukt til Guds løfter og til Guds ord inn i vår livssituasjon.

Og punkt tre: Det er en tragedie i vår tids kristenhet at omvendelsens nødvendighet blir tonet ned. Det skjer i så stor grad at i mange kristne sammenhenger så er denne sannheten mer eller mindre glemt. Og her tror jeg det handler mye om en frykt for loviskhet. Og det er jo sant at loviskheten bringer ingen til Gud. Det står at den som holder seg til lovgjerninger er under forbannelse. Så motivet her er godt. Loviskheten skal vi kjempe imot. Men over tid kan det virke som om at frykten for loviskhet har fått forrang over frykten for lovløshet, eller det å ta lett på synden. Dermed løfter en gjerne fram evangeliet og sier alle de gode tingene om tilgivelse. Men så glemmer en hva Jesus selv sa til disiplene: "Gå ut i all verden og forkynn omvendelse og tilgivelse for syndene".

Vi risikerer å sitte igjen med en oppvoksende generasjon som ikke kjenner Gud, fordi vi ikke taler som Guds ord. Ja, det er av nåde vi blir frelst, ved tro. Det er ikke av egne gjerninger så ingen skal rose seg. Men alt Guds ord er sant. Og Jesus sier at den som ikke er villig til å ta opp sitt kors, er ham ikke verdig. Også dette må vi løfte frem.

 

Den svake tro

Alle disse tre punktene synes jeg kommer frem i disse fortellingene som vi hørte om Elisja. De kommer frem i Bibelen på side etter side etter side. Den åndelige verden finnes. Den frimodige tro på Guds ord, er villet av Gud. Og omvendelsen ifra synd er etter Guds vilje.

Husk Elisja og denne gutten som var i omringet av fiender. Vi kan godt forstå frykten. Kan godt forstå frykten til disse disiplene som var ute i disse bølgene og holdt på å bli kastet på sjøen. Og likevel er det Jesus sier: Hvorfor er dere redde, dere lite troende? Det er akkurat som med pekefingeren her som Jesus sier, men han gjør det av kjærlighet. Han gjør det for å oppdra dem. Jesus var selv Gud, og Gud har skapt himmel og jord. Ut av ingenting skapte han det. Og de var med ham. Likevel frykte de.

Han hadde til og med sagt at "Nå skal vi over fra denne siden til den andre". Så bare på grunn av det ordet, kunne de vite at de var trygge. For Jesus hadde sagt at de skulle komme over.

Jeg har lyst til å si noe om det punktet som går på frimodig tro. Det er ingen av oss som vil inn i herlighetsteologien. For den gjør oss til guder, eller den prøver å gjøre det. Den skal gjøre oss til noen som behersker denne troen nesten som om det var en kraft som vi kan begynne å rå med. Men i motsatt grøft, så er det akkurat som om man avsetter Gud fra tronen, og ikke forventer Guds hjelp. Det er heller ikke rett. Vi må holde oss på veien. Det står noe i Bibelen om at vi ikke må vike av til hverken høyre eller venstre. Nei, hold deg rett på veien. Slik er det med alle disse tre punktene. 

I vår konservative kristendom har vi vært alt for opptatt av den ene grøften. Ja, vi gjør rett i å frykte det overåndelige som åndeliggjør alt og ingenting. Men det er også en grøft på motsatt side - med materialismen - her hvor en bare følger tidsånden om at vi er mekaniske dyr. Og vi frykter med rette herlighetsteologien. Men frykter vi også den andre grøften? Der hvor en ikke regner med Gud i vår lidelse og nød. Nei, vi må holde oss midt på veien: Den barnlige tro. Gud er vår far. Han har kalt oss ved navn. Vi er hans.

Vi som hører Jesus til ved troen. Ved troen på det han gjorde for oss på Golgata. Blodet har banet vår vei til Gud. Han ga sin egen sønn. Hvordan kunne han annet enn å gi oss alle ting med ham?

 

Jesus stiller stormen!

Jesus, han stilte stormen. Han stilte stormen på tross av deres svake tro. Så det skal vi også ha med oss. Ja, også vi har vel snublet på dette området. Så er det likevel den nådige Gud som viser seg for oss. Jesus vet at vi er skrøpelige. Men han vil likevel si til oss i dag: Hvorfor er dere redde, dere lite troende?

Stol på Jesus. Han er nær. Og han kjenner deg. Uansett hva situasjon du står i. Som menneskelig talt er umulig. Ingenting er umulig for Gud. Er det dermed sagt at vi skal gripe av dette her og bare i egen kraft få ting til å skje? Nei, det er ikke det. Men vi skal stole på at Gud har kontrollen. Han vet hva som er godt for deg. Men han vil at du skal stole på ham. Han vil at du skal ta din tilflukt til ham som Gud. Som rår over alle kreftene. Han har selv skapt naturen. Og her viser han at Jesus rår over naturkreftene. Han rår over alle ting.

Og jeg har lyst til å nevne et Bibelord som ble veldig viktig inni mitt liv. For når jeg står her i dag og sier at jeg er ny i misjonen så er det en sannhet. For der jeg skulle ha vært hvis jeg hadde fulgt min karrierevei så var det at jeg jeg er utdannet psykolog og er såkalt spesialist innenfor dette faget. Jeg er doktorgrad innen dette faget. Og likevel så ville Gud det annerledes. Han ga meg kallet om at jeg skulle kaste ifra meg psykologien. Han ga me kallet om at jeg skulle gå en annen vei.

Men før dette kallet kom til meg så var vi i en veldig vanskelig situasjon. Nå er vi omtrent to år tilbake i tid. Hvor vi hadde så problem at det tårnet seg opp. Det var menneskelig talt en umulig situasjon. Og vi hadde prøvd alt som denne verdens visdom hadde å tilby. Det var gode ting men det var likevel utilstrekkelige ting. Psykologien tilbydde oss sine løsninger. Men vi satt der i en håpløs situasjon. Det var ingen utvei. Vi var bundne på hender og føtter av de plagene som var i vårt liv.

 

Et løfte fra Gud

Men da kom disse ordene til oss, til vår familie, til min kone. Det står i Salme 107. "Noen satt i stummende mørke, hjelpeløse, lenket i jern. Fordi de hadde stått Guds ord imot og foraktet den høyestes råd. Deres hjerter var tynget av møye. De snublet og det var ingen som hjelp. Da ropte de i sin nød til Herren. Og han frelste dem ut av trengslene. Han førte dem ut av stummende mørke og slet deres lenker i stykker. De skal takke Herren for hans miskunn. At han gjør under for menneskene og at han sprenger bronseporter og slår bomber av jern i stykker."

Dette traff vi oss midt inn i situasjonen. Det er noe som heter en "taget tro". Du river til deg en tro du ikke har. Og det er noe annet som heter en "givet tro". Dette var ord som Gud sendte selv av sin egen frie vilje og lot det spire i hjertet til konen min som et løfte. Som gjorde at midt i det menneskelig talt håpløse som jeg stod i så fikk hun denne tro. Ikke ved en prestasjon. Langt derifra. Men som noe som ble gitt inn i hjertet som gjorde at hun så at dette kom til å bli oppfylt i vårt liv. Og det ble oppfylt i vårt liv. Lenker falt av. På måter som vi er så takknemlige for i dag.

Og Jesus er virkelig levende. Da han gikk rundt på jord så brøt han lenker og han helbredet og han satte fri. Ikke fordi menneskene fortjente det, eller fordi de hadde grepet noe. Men av Guds omsorg. Hans blikk for den lidende. Hans egen vilje. Og det var han som kom til oss i vår menneskelig talt håpløse situasjon og satte i frihet. Det som skjedde gir stor grunn til takknemlighet.

 

Den utilstrekkelige psykologien

Jeg sa tidligere at jeg ikke er her for å forkaste psykologien, som noe galt i seg selv. Den har i seg mange sannheter og mye godt. Men den er også utilstrekkelig. Den er ikke Guds ord. Den er ikke Guds råd. Den har begrensninger. Den når et stykke på vei. Men så kan den til og med ha løgner bakt inn.

Vårt problem var at vi, som kristne, stolte så mye på denne verdens kunnskap at det ble med oss som med israelsfolket, slik vi leser i Jesaja 30. Der står det «Ve de trassige barna, sier Herren. De gjennomfører planer som ikke er fra meg og slutter forbund som ikke er i min ånd. Slik legger de synd til synd. De drar ned til Egypt for å søke verden hos Farao og finne ly i skyggen av Egypt. Men de spør ikke meg om råd.»

Jeg her er ikke her for å rette en pekefinger imot de ulike former for kunnskap i denne verden. Einar Lundby sa at i den grad de ulike forskningsfeltene "nærmer seg sannheten", så bidrar det til frihet - fordi sannheten setter alltid fri. Vi skal altså få løfte frem god kunnskap. Men der hvor det ikke er sannhet som blir løftet frem, men løgn så må det hele gjerne ha den flotteste innpakningen og de fineste titler, men det hjelper ingenting!

Sannheten er at i psykologien er det både sannhet og løgn. Vi måtte avsløre løgnen. "Men de spør ikke meg om råd", sier Gud. Det var vårt problem.

 

- Ikke engang under sykdommen søkte han Herren, men bare legene

Vi er ofte opptatte av å unngå herlighetsteologi, men som nevnt - det finnes to grøfter. I 2. Krønikebok står det noe tankevekkende. Der står det om kong Asa. "I sin regjerings 39. år ble Asa syk i føttene. Hans sykdom ble verre og verre, men ikke en gang under sykdommen søkte han Herren, men bare legene". Jeg tror Gud ønsker å tale ut med oss som bare er opptatt av den ene grøften.

La oss også vokte oss for den andre grøften, og sørge for å holde oss midt på veien.

Da er det nødvendig å løfte fram forkynnelsen om den omsorgsfulle Gud som står over omstendighetene. Og som har kalt oss til å ha han som Gud: han som vi skal søke hjelp hos. Så er det hans suverene beslutning hvordan han vil svare våre bønner. "Men ikke en gang under sykdommen søkte han Herren". Det er dette jeg ønsker å peke innover imot: At vi må søke Gud.

Og husk på dette: at Gud er suveren. Han er den som skapte himmel og jord, og han skapte av ingenting. "Det bli lys", sa han. "Og det ble lys". Han er den eneste som kan skape av ingenting. Det er dette som gjør han  til Gud. Så la oss da ikke glemme at Gud er Gud.

Mye er menneskelig talt umulig. Men Gud sier at "alt er mulig for Gud". Her trenger vi å få åpnet våre øyne, slik at vi kan få et sant bilde av virkeligheten. Vi ser på det materielle - men la oss se på virkeligheten slik som Guds ord taler om den: At vi har en mektig Gud, som er vår far. Han har kalt oss ved navn. Vi tror på Jesus. Vi er blitt hans barn og er kommet inn i barnekåret. Og om barnet har vondt, hva gjør barnet da? Jo, det kommer til sin far for å få trøst. Skulle ikke vi som er Guds barn gå til han når vi har vondt? Skulle vi forvente noe mindre trøst av han enn et menneske?

 

Troens blikk

I Hebreerbrevet 11, 1-3 står det: "Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting vi ikke ser. For på grunn av den fikk de gamle godt vitnesbyrd. Ved tro skjønner vi at verden er skapt ved Guds ord, så det en kan se, er ikke blitt til av det synlige". Tro er alltid å feste blikket på noe du ikke kan se med dine fysiske øyne, men som du kan se med troens blikk. 

I Bibelen lærer vi at Guds ord er sant. Vårt håp er i Jesus, ikke i egne prestasjoner. Det er i Jesus at vi har løftenes ja. Det er av nåde vi har fått denne troen. Vi har ikke engang fått til denne troen selv. Den er kommet ved Guds ord, som er såkornet, og som blir lagt inn i et hjerte. Og så er det såkornet som spirer i dette hjertet. Slik har hver enkelt av oss som tror, kommet til troen. Det var aldri en viljesbeslutning. Det er et Guds skaperunder når vi får troen.

Og daglig gir han oss sine løfter; ja, til og med inn i situasjoner som menneskelig talt er umulige.

 

Prøvd og erfart

Jeg nevnte Einar Lundby nå i sted. Han skrev noe fint i en av sine bøker. Der nevnte han en eldre dame som hadde skrevet bokstavene P.E. i sin bibel - på mange forskjellige plasser. Så lurte han på hva disse bokstavene stod for? Og det kunne hun fortelle: Jo, det står for "prøvd og erfart". Løftene holder.

Men uten tro så kan vi ikke være til glede for Gud. Han har gitt oss sitt ord, for at vi skullel gripe det. Så, ja, vi skal tro Gud. For Gud kan ikke lyve. Vi skal stole på Gud. Og det er ingen intellektuell øvelse, hvor vi skal øve oss på å tenke de rette tankene. Det er en troens øvelse. Det er et hjerteforhold. Det er også et valg. Vi kan velge å bygge livet på Guds ord.

Jesus selv sier at den som bygger på Guds ord, bygger på klippegrunn. Da vil en av og til stå overfor valgsituasjoner. Skal jeg stole på Guds ord nå? Eller skal jeg ikke gjøre det? Og det er rike løfter for den som vil bygge på klippegrunn.

 

En advarende eksempel

Jeg har lyst til å si litt om ørkenvandringen. Israelsfolket hadde fått se Gud på nært hold. De hadde fått erfare at Gud kom og satte dem fri fra Egypt. Det skjedde gjennom under etter under. De hadde fått erfare at han kløvde Rødehavet. De hadde fått erfare at han gikk der som en skystøtte om dagen, og en ildsøyle om natten.

Likevel var det mange som falt ifra troen. Og det skal være til advarsel for oss. For det står der i Hebreerbrevet om ørkenvandringen at "det glade budskapet er jo forkynt både for oss og for dem, men de hadde ikke noe gagn av ordet de hørte, fordi det ikke ved troen ble ett med dem som hørte det". Og der lyder også formaningen: Vær på vakt, så ingen blir liggende etter.

Det var ulydighet i ørkenen som Gud straffet. Vi må kjenne vår Gud at Gud har kalt oss ut av mørkets makt. Han har fridd oss av mørkets makt. Han har fridd oss fra syndens makt og dødens makt - ved sitt blod. Det er ikke for at vi skulle fortsette i synden, som om Gud ikke bryr seg om hvordan vi lever. Her må vi formane hverandre.

Det er ikke slik at vi blir frelst av gjerninger. Nei, det er Jesu blod som frelser oss. Men Guds ord gir oss formaningen at vi ikke må bli hengende etter. Når israelsfolket som fikk se Guds undergjerninger, likevel kunne falle ifra, så er det også en fare for oss. Derfor må vi holde oss til Guds ord. Vi må ta vare på denne tro som vi er gitt.

 

Bekjenn syndene

Vi leser i 1. Johannesbrev: "For dersom vi vandrer i lyset, liksom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre. Og Jesu, han Sønns blod, renser oss fra all synd". Som jeg nevnte: "Guds ord er en lys for vår fot og et lykt på vår sti". Guds ord taler om hva som er sant og rett. Det er det vi må holde oss til. La oss vandre i lyset.

Det er når vi vandrer i lyset at vi har løftene om at Jesu, hans blod, renser oss fra all synd. Vi er syndere. Til vår dødsdag vil vi kjenne på synden, både i vårt hjerte og i våre handlinger, og på alle slags vis. For det gamle mennesket bor i oss. Så vi blir helt avhengige av nåden, hver eneste dag. Men den som har snublet på veien, som israelsfolket gjorde, og som har havnet ut i mørket, han må vite at Bibelen taler tydelig til omvendelse og til vekkelse.

"Våkn opp du som sover, og Kristus skal lyse for deg". Vi må tilbake til lyset og bekjenne syndene våre for Gud. Og bekjenne for mennesker der en er bundet av synder. For det står: "bekjenn syndene for hverandre, så dere kan bli helbredet". Jeg tror det er så mange mennesker som er bundet i vår tid.

Tenk på den forsøplingen som har skjedd i vårt land og vårt folk. Tenk så mye søppel vår fiende har fått til å sende ut over hver husstand, og det er klart at synden binder. Men her har vi fått Guds ord til å hjelpe oss på veien: Bekjenn syndene for Gud. Men bekjenn de også for mennesker, for å bli løst.

 

Kroppens lampe

Jeg går mot avslutning: Vi lærer i Bibelen at øyet er kroppens lampe. Det var her jeg begynte denne talen. Våre øyne er det som tar inn lyset. Men da må det være sånn for oss at vi tar inn Guds ord. For hvis vi tar inn lys som ikke er lys, da ser vi ikke sannheten. Det står om øyet som er sykt. Det er et øye som ser ting. Ja, det er kommet lys i disse øyene også, men det er et annet lys. Det er et lys som ikke er lys. Husk, djevelen er lysets engel. Og det er så mye lys i vår tid. Men la oss holde oss til Guds ords lys. Så kan våre øye se med det sanne lyset.

"Øyet er kroppens lampe. Om øyet ditt er klart, er det fordi kroppen er fylt av lys. Men om øyet ditt er sykt, er det fordi kroppen er fylt av mørke. Dersom lyset i deg er mørke, hvor dypt blir ikke da mørket?"  Når du holder et åndelig mørke for å være ditt lys, hvor mørkt blir ikke da mørke i deg?

Men her er det som hos Elisja, at gutten som var med, han fikk åpnet sine øyne for å se det som var sannheten. Sånn er det også for oss, at Gud i sitt ord viser oss sannheten. Det er først og fremst at det er Jesus som er det sanne lyset. Vi må aldri komme lenger enn det og være avhengige av Jesus og hans nåde. Han er verdens lys.

 

Gå derfor ut...

Så da vil jeg avslutte med en siste slide. Jeg sa da at jeg skulle komme tilbake til dette her. Vi har en Gud som er stor. Og Jesus sa om seg selv at: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord». Og så fulgte han dette opp med det følgende: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til mine disipler».

Der har vi langt på vei testen på det levende kristenlivet. Vi brenner for at dette evangeliet som jeg har fått, dette må også andre få del i. For det står om en evig frelse, eller en evig fortapelse. Den som er i sannheten kan ikke unngå at dette virker inn på hvordan vi ferdesther i verden. Vi er nødt til å dele med andre. Men da har vi også løftene om at når vi holder oss når til Jesus, så er vi trygge.

For han har fått all makt i himmel og på jord.