"Slutten på alle ting er nær. Vær derfor sindige og edru, så dere kan be".

Bilde: Unsplash

Vi har akkurat lest formaningen til de kristne om å ikke lenger leve i utskeielser.

I disse versene ser vi nå hvordan vi derimot skal skikke oss. Vi skal snarere enn å skeie ut være edru! Vi skal snarere enn å være uforstandige være sindige.

Vi merker oss at det er en litt overraskende start på denne delen: "Slutten på alle ting er nær", står det. Dette minner oss om et poeng som apostelen trakk fram tidligere i brevet. Nemlig at livet vårt her i tiden er kortvarig sammenlignet med det som venter oss - en evig frelse hos Gud eller en evig fortapelse borte fra Gud.

Det er som om vi her får det gnidd inn: at vi har et arbeid å gjøre denne korte tid. Vi har et kall!

Det er derfor en naturlig forlengelse når det står "Vær derfor sindige og edru". Vi leser i en lignelse fra Jesus om hvordan vi ikke skal innrette oss mens vi venter på hans gjenkomst: "Men dersom denne tjeneren sier i sitt hjerte: Min herre dryger med å komme! - og han gir seg til å slå tjenerne og pikene og ete og drikke og fylle seg, da skal denne tjenerens herre komme en dag da han ikke venter det og i en time som han ikke vet. Og han skal hogge ham ned og gi ham del med de vantro", Luk 12:45-46.

Jesu lignelse her viser oss hvordan det å leve i uforstand og utskeielser ikke er veien inn i himlenes rike.

Men hva menes egentlig med det som følger? "Så vi kan be", står det. Det må altså være en nær sammenheng mellom å besinne seg her i tiden og det å kunne be til Gud. Et annet sted i Bibelen leser vi noen ord som kanskje kan belyse dette poenget: "Dere har ikke, fordi dere ikke ber. Dere ber, men får ikke, fordi dere ber galt. Dere vil sløse det bort i nytelser", Jak 4:2-3.

Nei, å be er ikke å putte penger på en maskin som skal spy ut luksusartikler eller som skal finansiere et liv i egoisme. Om vi ber om Guds hjelp til å fortsette et liv i synd og utskeielser, må vi ikke forundre oss over at "dere får ikke".

Å be er vår fortrolige samtale med Gud, vår far, i den frimodighet som det gir å ha kommet inn i frelsen ved Jesu død og oppstandelse. Vi skal vente oss alt godt fra vår Gud og derfor ikke nøle med å be ham om alle gode ting. Samtidig skal vi frykte Herren.

Vi skal be etter Guds vilje, og da må kjenne hans vilje.

Noe av det viktigste i denne sammenheng er det at vi kjenner Gud som vår far. De som er gjenfødt til en levende tro på Jesus har fått barnekårets ånd - ikke slaveånden som gjør vi at vi frykter straff (Rom 8:15). Derfor er det å be selve åndedrettet i det kristne livet (Ef 6:18). Det minner oss om hvordan små barn lever i sine foreldres nærhet i forventning og tro til at alle deres behov skal bli dekket.

Det står: "Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere. For hver den som ber, han får, den som leter, han finner, og den som banker på, skal det bli lukket opp for. Eller er det vel et menneske iblant dere som vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk? Når da dere, som er onde, vet å gi deres barn gode gaver, hvor mye mer skal da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!" Matt 7:7-11.

Gud er vår gode far! Uansett hvor mye løgnens far, Djevelen, prøver å overbevise om noe annet, så står dette fast!

Så la oss derfor være edru og sindige. La oss være ved godt mot og holde ut i bønn!