Jeg vrir meg i smerte, klager profeten Jeremia i denne delen. Han er nemlig sendt av Gud selv til å forkynne et domsbudskap. Det gjør han ikke med lett hjerte. Nei, det knuser profetens hjerte å bære fram det han gjør. Men han har ikke sendt seg selv, og det er ikke opp til profeten å la være å bære fram de ord som Gud har lagt på hans hjerte å forkynne.

Bilde: Unsplash

Vi har akkurat lest om at profeten Jeremia varsler menneskene om Guds kommende straff, at ulykken skal komme over israelsfolket fordi de står sin Gud og herre imot.

Lyden av horn og hærrop

I denne delen leser vi den veldige smerten det er for profeten å bære fram det han gjør. "Jeg vrir meg i smerte", "Jeg hører lyden av horn og hærrop". Det er som et mareritt i levende live, bare at det slett ikke er noen drøm. Det er virkelighet som er varslet av Gud. 

Guds sannhet kommer for dagen. Han kaller folket sitt med sitt rette navn: De er dårer! De kjenner ikke den Gud som med mektig hånd førte forfedrene ut av Egypt. Det er alt annet enn rosende ord denne slekten får. "De er tåpelige barn uten innsikt. De er flinke til å gjøre ondt".

Det er denne dårskapen som hindrer dem i å vende seg til Herren for at de kunne ha blitt helbredet.

En rest skal spares

Derfor er det vrede som venter fra Gud. Det er brennende vrede på vei. Profeten ser inn i framtiden, og synet er skremmende. Han ser at "byer var revet ned av Herren, av hans brennende vrede", og at "hele landet skal legges øde".

Det er poetiske, men skremmende beskrivelser: "Jorden sørger over dette, og himmelen mørkner over den".

Men profeten ser også at det ikke skal være helt ute med folket. De er og blir Guds utvalgte eiendomsfolk, det folk som en dag skal bringe frelseren, Messias, til verden. Derfor skal de ikke slettes helt ut. En liten rest skal være tilbake!

Lyden av et skrik

Vi hører at Gud har lagt sin plan. Hans rådslutning står fast og kan ikke endres.

Nå advarer han om det som kommer. Vi leser: "om du gjør øynene store med sminke, gjør du deg vakker til ingen nytte". Israelsfolket som dyrket sin egen forfengelighet, som lettsindig fulgte sine lyster inn i alle slags former for urett, og som på denne vei bøyde av for avgudene - de skal få lønn for sitt frafall.

Et skrik lyder for profetens ører. "Det er ropet fra datter Sion, hun gisper etter luft og strekker hendene ut: «Ve meg, jeg faller om foran mordere!»." 

For en forferdelig skjebne! Og for en unødvendig skjebne! Som vi har hørt tidligere, Gud formaner folket til å "bare innse din skyld!" og vende om. Så vil han gjerne tilgi! Men folket ville ikke. Hva skal vi si om vårt eget folk? Vil vi vende om til Herren slik at han kan helbrede vårt frafall?